kaffe i parken

I dag var jeg i parken, som jeg pleier på denne tiden av året. Kjøpte en pølse og en kaffe på narvesen og satt meg i parken for å se alle de rare menneskene som går forbi. De er uvitende om at de er under observasjon, og de bryr seg såvisst ikke noe om at jeg er der. Det er deilig å være usynlig, to øyne som ser, det er alt jeg er når jeg sitter der. Spiser sakte, koser meg med kaffen, nyter sola og ser. Jeg hadde glemt at Halden sentrum er død etter 5 om dagen, men det var noen få som spaserte forbi. Noen med barnevogner, noen med besteforeldre, alle stresser.

Plutselig kjente jeg at noen så meg, jeg tror ihvertfall at jeg ble sett, snudde meg og så ei jente som bar på en diger bag. Ho gikk bort til noen taxi-sjåfører og spurte om fyr, såvidt jeg kunne se..jeg så at det røk ihvertfall. Jeg ble sittende å titte, sånn litt forsiktig, siden jeg ikke følte meg usynlig lenger. Jeg så at hun hadde noen solbriller på som jeg mente å ha sett før, rart igrunn.. Jeg ble sittende å tenke på om jeg skulle si noe til henne hvis hun gikk forbi meg , og hva..

Det eneste jeg kom på var at jeg kunne spørre om ho hadde rosa grise-tøfler, men hun gikk en annen vei, og da gikk jeg og..